History lesson for today kids
Jeg er en veldig nostalgisk person. Dette gjør at jeg tenker at alt var bedre før, uansett hvor lenge siden det er snakk om. Noen ganger føler jeg meg som en gammel dame som sitter med kattene sine og mimrer over hvor mye bedre ting var i gode gamle dager. Det er nettopp akkuratt dette jeg gjør! Jeg har jo bare levd i knappe 17 år, så hvor mye har jeg egentlig og mimre tilbake til? Dere som har noen flere år å gå på enn meg tenker sikker nå at jeg er velsevoksen og tenker på hvor mye bedre alt var i fjor da jeg gikk i barnehagen. Men saken er at jeg er nostalgisk til tidligere tidsperioder. Altså hvor mye penere kledde ikke folk seg på ja la oss si 1920-tallet? Eller 1950? Eller skal vi slå oss helt løs og si 1960? Skyt meg for å si det, men jeg synes det var vakkert da kvinner var kvinner, og menn var menn. Ikke misforstå, jeg er fullt og holdent fan av Coco Chanel og hennes indroduksjon av den androgyne stilen til moteverdenen, men hvor koselig var det ikke når alle jenter gikk i vide skjørt og kjoler som svingte seg i vinden, og røde lepper, og hår som svaiet i vinden og alt var idyll og kos og morro? Ja.... Jeg forstår altså at det ikke var som i Farris-reklamen hvor ungdommene sitter i en eng og alt er perfekt. Men jeg liker å tro det. Det er nok denne fortrengelsen av at det eksisterte noen problemer før i tiden, som gjør meg så nostalgisk. Selv til den virkelige verden er jeg sånn. Men jeg ser på det som en god ting, for hvem vil vel huske alle problemene man har gått igjennom? Det er bare viktig å ikke glemme at man må leve i nuet, og ikke i årene som har passert. Plutserlig sitter man å mimrer tilbake til hvor fantastisk bra man hadde det i november 2009. Og du vil vel faktisk ha opplevd tiden du husker som så utrolig god, vil du ikke?
